Prisen for Soria Moria

Av Kåre Valebrokk - 17.nov.2006 @ 13:54 - Kommentér
Mens opsjonene preger den politiske debatten, lever Oslo Børs sitt eget liv. Eller er det kanskje omvendt?

Kan det faktisk tenkes at det er politikerne som lever sitt eget liv mens resten av Norge oppfører seg som om politikerne – hva de sier og hva de eventuelt kommer til å gjøre – ikke betyr noe som helst?

Jeg ser klare tegn på at det siste alternativet ligger tettere opptil virkeligheten enn det første.


I hvilket annet land kunne det skje at sentrale politikere går tungt ut i pressen og forkynner at noen av de viktigste og tyngste bedriftene i Norge snart vil få nye rammebetingelser for hvordan bedriftene skal styres uten at børsen reagerer i det hele tatt. Jeg har store problemer med å finne det landet.

 

Gamle tabber om igjen
Jeg tenker ikke her på størrelsen på opsjonene. Mange nok i næringslivet er enig med Jens Stoltenberg og Dag Terje Andersen i at opsjonsprogrammene både i Statoil og Telenor er for gunstige, noe som lett kunne vært unngått ved å sørge for å gi opsjonsverdien et tak. Men det er en annen debatt.

Jeg tenker heller ikke på det hodeløse innspillet fra Kristin Halvorsen om at ingen bedriftsleder i statsdominerte bedrifter bør tjene mer enn Norges statsminister. Ingen tar et slikt utsagn alvorlig, selv om det kommer fra landets finansminister. Heller ikke tenker jeg på den klossete måten både statsministeren og næringsministeren har håndtert hele opsjonssaken på. Den er snart glemt i vrimmelen av andre tabber de rød-grønne har begått.

Baksaas og Andersen
John Fredrik Baksaas og næringsminister Dag Terje Andersen. (Foto: Scanpix)

Jeg er langt mer bekymret for hvilke nye kriterier Eivind Reiten, Helge Lund og Jon Fredrik Baksaas skal bli påtvunget for å tilfredsstille sin dominerende eier. Inntil jeg vet nøyaktig hva som står i eierskapsmeldingen, frykter jeg at regjeringen legger opp til å gjøre sine gamle tabber en gang til.

Hvilke tabber jeg sikter til? Jeg sikter selvfølgelig til den serie av tabber det var å opprett en tung, statseid industri i Norge uten å basere dem 100 prosent på forretningsmessige kriterier. Jernverket i Mo i Rana ble ikke startet fordi verden skrek etter Jernverkets produkter. Jernverket ble opprettet fordi Nord-Norge desperat trengte arbeidsplasser. Statens jernverk i Emden ble heller ikke startet fordi markedet trengte produktene. Det ble startet for å løse problemene for en annen statsbedrift i trøbbel; Sydvaranger. Slik kan en gå gjennom hele historien om statsindustrien i Norge. Nesten alle som en ble til for å løse et norsk problem og ikke fordi noen hadde sett gode markedsmuligheter.

Er det en tilsvarende politikk vi står overfor?

Frykter det verste
Skal vi oppleve at Telenor får retningslinjer som gir bedriften i oppdrag å bidra til bevaringen av arbeidsplasser i distrikts-Norge (1881) mens Eivind Reiten får beskjed om at det er hans ansvar å gjøre hva han kan for å opprettholde Norsk Hydros bildelproduksjonen (Raufoss) enten det er forretningsmessig fornuftig for Norsk Hydro eller ikke? Jeg håper selvsagt ikke at det er dette regjeringen legger opp til, men jeg frykter det verste. Det er nye tider nå.

 

Jeg frykter for noe mer også. Jeg frykter at det blir vanskelig, om ikke umulig, å skaffe gode styrer i statens bedrifter. På samme måte frykter jeg at det blir minst like vanskelig for styrene å skaffe statsbedriftene en profesjonell ledelse samtidig som jeg frykter at de private aksjonærene i statsbedriftene, blant annet store utenlandske fonds som har beskjeden sans for norske særheter, skal gjør det verken Jens Stoltenberg eller Dag Terje Andersen kan forhindre: Selge sine aksjer ved første anledning. For sikkerhets skyld frykter jeg også at tiltroen til Norges politiske system, til Oslo Børs og til norsk næringsliv generelt skal få seg en alvorlig knekk.

 

Det ville i så fall være en høy pris for oss alle å betale for Soria Moria.


Selg heller hyttene

Av Kåre Valebrokk - 18.mai.2006 @ 14:13 - Kommentér
Ivar Strompdal, aksjestrateg i ABG Sundal Collier, må ha hatt en tøff 17. mai. Det var han ikke alene om. Som gjest hos Christian Ringnes på Grand-taket i Oslo, var det ikke vanskelig å se hvem som hadde aksjer og hvem som hadde solgt seg ut tidlig i forrige uke.

For mens noen klinket muntert med champagneglassene, sto andre med mobiltelefonen klistret i øret, sannsynligvis for å kunne følge med på hva som skjedde i den børs-åpne verdenen der ute. De ble i så fall ikke muntrere av det.

 

Torsdag trår Strompdal skikkelig til i Dagens Næringsliv og spår at den norske boliglånsrenten kan komme opp i 10 prosent i løpet av et par-tre års tid. Skulle så skje, utfyller DnB-NOR-økonom Øystein Dørum, ville det kunne bety at boligprisene faller med opptil 20 prosent, hvis beregningene fra Norges Bank om prisfall pr. prosent renteøkning stemmer. DNB-økonomen påpeker heldigvis at det er mange andre faktorer enn renten som påvirker boligprisene og Bjørn Erik Øye i Prognosesenteret følger ifølge NA24 opp med å hevde at anslaget er grepet ut av luften.

 

Personlig er jeg dypt skeptisk til enhver spådom av denne typen som grunnleggende ikke er basert på andre fakta enn børsfallet, utviklingen i råvareprisene og en enkeltmåneds økning i prisveksten i USA. Kan hende skyldes det at jeg har levd litt lenger på jorden enn de fleste andre som deltar i diskusjonen og dermed har sett for mange spådommer som er gjort grundig til skamme i samme øyeblikk som de møter virkeligheten et par måneder senere.

 

Jeg er enig i at rentene skal opp, men å mene det er bare å slå opp dører som allerede er vidåpne. De skal så altfor åpenbart opp.

Men hvis det i tillegg er slik at råvareprisene ikke lenger kan kompenseres av Kina og konkurransen i forbrukermarkedet, er vi nærmest garantert høyere lønnsvekst og øket prisstigning de nærmeste årene. I sin tur vil det slå hardt ut for boligentreprenørene, som får alle negative faktorer i fanget samtidig. Det vil igjen slå ut i høyere byggekostnader, som vil bli forsøkt gjenvunnet gjennom høyere priser på nye boliger.

Ikke noe nytt i det. Slik har det alltid vært og de fleste er enige i at byggekostnadene er en sterk driver bak boligprisene. Spørsmålet blir da om markedet er villig til a å avta nye boliger til tross for høyere rentenivå eller om vi får en kraftig reduksjon, eventuelt bråstans, i boligbyggingen. Skjer det første, vil det eventuelle prisfallet i det totale boligmarkedet bli betydelig mindre enn man kunne frykte. Hvis derimot alternativ to slår til, blir fallet tilsvarende større.

 

Jeg skal ikke forsøke meg på en prognose, men begrense meg til en forsiktig spådom, godt ispedd en sterk magefølelse. Jeg tror forsterket lønnsvekst og den pengerikeligheten det norske folk i dag rår over pluss en rekke andre faktorer (endrede familieforhold ikke minst) vil holde liv i nybyggingen og jeg tror også at de nybygde boligene vil bli solgt. Saktens kommer prisveksten til å flate ut, muligens også til stoppe helt opp med krympende marginer hos utbyggerne som resultat. Men fall i størrelsesordenen 20 prosent eller mer, slik vi opplevde det under og etter 87-krakket og bankkrisen, tror jeg ikke på. Utviklingen i leieprisene ved stigende renter burde trekke i samme retning.

 

Hva som skjer i det hysterisk opphetede markedet for hytter på fjellet, er en ganske annen historie. Kanskje var det hyttene sine de prøvde å selge i sine mobiltelefoner på taket av Grand den 17. mai?


Grøholts hattrick

Av Kåre Valebrokk - 23.mar.2006 @ 09:55 - Kommentér
Det er etter alt å dømme lite å utsette på beslutningen om å sparke Jan Oksum fra stillingen som toppsjef i Norske Skog. Åpenbart burde han startet nedskjæringsprosessen tidligere. Like åpenbart burde han håndtert Union-saken bedre, og Norske Skogs økonomiske resultater – selve lakmus-testen for enhver toppsjef – har vært udiskutabelt dårlige siden Oksum overtok etter Jan Reinås den 1. januar 2004. Kursutviklingen i selskapets aksjer har også vært elendig.


Dette er objektive fakta, som ikke lar seg bortforklare. Riktignok møtte Oksum forferdelige markedsforhold for hele bransjen, men vanskelige markedsforhold tjener bare unntaksvis som godkjent unnskyldning for en toppsjef. Resultater er og blir resultater. Det faller nesten for lett å trekke parallellen til C. J. Hambros drepende karakteristikk av Nygaardsvold-regjeringens disposisjoner i den skjebnesvangre tiden før det tyske angrepet på Norge: Den gjorde så godt den kunne. Det er dens unnskyldning. Det er også dens dom.

Når så dette er sagt, kan en rekke spørsmål også stilles til styrets arbeid siden problemene for alvor slo innover Norske Skog. Det er et styres ansvar å trekke opp de strategiske linjer for bedriften. Det er også styrets ansvar å hanke toppsjefen inn igjen hvis det mener han er på ville veier. Ingenting tyder på alvorlig uenighet mellom styret og administrasjonen på noe viktig område før evalueringsprosessen av Jan Oksum ble satt i gang like før jul i fjor. På flere måter kan det virke som om evalueringsresultatet kom like overraskende på styret som på Jan Oksum. Hvis dette er riktig, bør også styret ta seg en stille stund for seriøst å vurdere om ikke det er flere enn Jan Oksum som kunne være tjent med en evalueringsprosess. Det ville forøvrig forundre meg om ikke prosessen allerede er i gang. Aksjonærer pleier å være ganske handlekraftige når de først har fått ferten av blod.

Norske Skog er nå på jakt etter ny toppsjef. Problemet er bare at alle reelle kandidater sitter godt plassert i viktige posisjoner og trenger solide argumenter for å ta på seg en uriaspost som denne. Uten tvil vil de stille seg selv en rekke spørsmål før de legger inn en søknad. I tillegg vil de stille dette: Vil jeg virkelig jobbe under en person som setter i gang en evalueringsprosess og ber Korn/Ferry finne min etterfølger før han orienterer meg om hva som er i ferd med å skje? Eller hakket mer presist: Er Lars Wilhelm Grøholt en mann jeg vil gå i krigen sammen med? Etter den usedvanlig pinlige pressekonferansen tirsdag i forrige uke, er jeg ikke i tvil om svaret. Nei, han er ikke det. Med en mann som Lars Wilhelm Grøholt vil ingen god leder gå i krigen.

Dermed har Lars Wilhelm Grøholt klart tre ting samtidig. Han er kvitt Jan Oksum. Han har lagt en piggtrådsperring mellom seg selv og en ny, god toppleder for Norske Skog. Han har en konklusjon å trekke før noen trekker den for ham.


Første innlegg kommer 23.mars

Av Kåre Valebrokk - 18.mar.2006 @ 17:51 - Kommentér
Kåre Valebrokks første kommentar kommer torsdag 23. mars.

Kåre Valebrokk

Kåre Valebrokk er konsernsjef i TV 2 Gruppen og sjefredaktør i TV 2. Valebrokk var sjef for Dagens Næringsliv i perioden 1985-1999, og gjorde den rosa næringslivsavisen leselig også utenfor de smalere lag av blåskjorter. Han er nyhetsmann på sin hals, og har vært journalist i blant annet Morgenbladet og VG. Mannen som også er diplomøkonom fra BI og tidligere gravemaskinselger, ble i 2003 kåret til årets toppsjef i Norge av Ukeavisen Ledelse. Valebrokk er i dag styreleder for blant annet TV 2 Interaktiv, TV 2 Invest, TV 2 Nettavisen og Kanal 24. De færreste vil beskrive Valebrokk som et Farris-drikkende dydsmønster, men det er feil at alle sitatene hans handler om at journalister bør lukte øl etter lunsj. Noen av dem handler også om biler og sigaretter: ?En bil skal være slik at du kan kjenne merket på sigarettstumpene du kjører over?.

september 2007
ma ti on to fr
          1 2
3 4 5 6 7 8 9
10 11 12 13 14 15 16
17 18 19 20 21 22 23
24 25 26 27 28 29 30
             
hits